Mye går bra i norsk idrett. Medlemmene er på vei tilbake etter pandemien, de frivillige er tilbake, flere nye idretter er kommet til de siste årene og toppidrettsutøverne leverer som aldri før, men vi har likevel noen store utfordringer. Vi kunne vært enda flere, noen får ikke være med. Vi har mangel på idrettsanlegg og anleggsbyggingen er dessverre kraftig redusert de siste årene.
I 2018 ble det investert rundt åtte milliarder kroner i idretts- og nærmiljøanlegg. I fjor lå dette tallet på rundt seks milliarder, en nedgang på 25 prosent. Tar vi hensyn til prisstigningen er investeringene halvert. Dette er dramatisk, og det er ingen ting som tyder på at vi vil få noen stor oppgang i 2024. Trolig fortsetter nedgangen, i beste fall flater den ut, på et allerede altfor lavt nivå. Det som er spesielt foruroligende er at det har vært en stor nedgang i bygging av de store idrettsanleggene som f.eks. idrettshaller, svømmehaller og isanlegg som alle gir rom for mye aktivitet.
Idretten ønsker å hilse flere barn og unge velkommen i årene som kommer. I dag er det alt for mange idrettslag som ikke klarer å ta imot alle som ønsker å delta. I en større undersøkelse rettet mot landets idrettsråd sier en av fire at de kjenner til idrettslag som har ventelister på grunn av anleggsmangel. Vi vil ikke at noen i venneflokken eller i klassen må bli hjemme når de andre drar på trening eller skal konkurrere. Vi vet dessverre ikke nøyaktig hvor mange barn det gjelder, men vi vet de er mange. De finnes i alle landsdeler og vi vet at dette i stor grad skyldes anleggsmangel. Slik kan det ikke være!
På tross av strammere økonomisk hverdag må vi i et av verdens rikeste land kunne ta oss råd til å bygge de anleggene vi trenger for at alle skal få være med i idrettslaget, og for å kunne ta del i fellesskapet.
Samtidig som idrettslagene må si nei til mange barn og unge, sliter samfunnet med økende utfordringer knyttet til utenforskap, ensomhet, helse og kriminalitet. Idretten kan ikke løse disse problemene alene, men vi er en viktig del av løsningen, kanskje den viktigste utenfor skolen. Idrettslagene og idrettsanleggene er viktige. De er med å skape gode trygge oppvekstmiljøer, de er enestående som inkluderingsarenaer og som møteplasser i lokalmiljøene. Her møtes barn og unge i ulike aldre til egenorganisert aktivitet og i idrettslagets regi møtes de av trygge ungdommer og voksne som legger til rette for god og meningsfull aktivitet.
Vi er alle enige om at alle barn og unge som ønsker å være med i noen av de 194 idrettene som drives i regi av idrettslagene må få lov til dette. Mangel på anlegg må ikke være en hindring.
Å bygge idrettsanlegg er et spleiselag mellom staten, kommunene og idrettslagene. Kommunene og idrettslagene bygger anleggene, mens staten bidrar med tilskudd fra spillemidlene. For å få fart på anleggsbyggingen må staten bli mer forutsigbar og trygg – rett og slett stimulere til at kommuner og idrettslag tar på seg oppgaven.
Vi må slutte å se på det å bygge idrettsanlegg som en kostnad. Det er en investering, en god investering. Vista Analyse har beregnet at for hver krone som investeres i idrettsanlegg får samfunnet tre kroner tilbake i form av bedret folkehelse og økt arbeidsdeltakelse.
Vi har fire forslag til hva staten kan bidra med for å få fart på anleggsbyggingen dermed bidra til at ingen utestenges:
1. Tilskuddene til den enkelte anleggsbygger må økes til minst 25 prosent, dette gjelder spesielt for de største anleggene. Tilskuddssatsene har stort sett stått stille de siste årene, mens prisveksten har vært høy.
2. Staten må utbetale sitt tilskudd (spillemidlene) når anleggsbyggingen starter. I dag tar det opptil seks år før spillemidlene utbetales. Dette påfører kommuner og idrettslag store mellomfinansieringskostnader. For idrettslagene fører dette til økte medlemsavgifter.
3. Idretten ønsker å bidra til det grønne skiftet. Vi ber om at frivilligheten får en egen støtteordning til klima- og miljøinvesteringer gjennom Enova.
4. Idrettslagene må i dag betale merverdiavgift i forbindelse med anleggsbyggingen. Denne får man så tilbake gjennom en momskompensasjonsordning for idrettsanlegg. Hvert år er det usikkert rundt om man får tilbake hele beløpet eller ikke. Derfor må ordningen regelfestes, slik at idrettslagene kan være trygge på at de får tilbakebetalt merverdiavgiften slik kommuner og næringsliv får.
Får vi med oss myndighetene på disse viktige satsingene, vil dette bidra til at langt flere barn og unge som ønsker å delta i idrettsfelleskapet, blir ønsket velkommen, og ikke møter en stengt dør på grunn av anleggskapasitet. Anlegg skaper aktivitet.